Ambassadør
Cecilie Skog er en av verdens fremste kvinnelige eventyrere. Hun er den eneste i verden som både har besteget Seven Summits og gått på ski til Sydpolen og Nordpolen. Hun har krysset Antarktis uten etterforsyninger, med ren muskelkraft. Der tidligere ekspedisjoner hadde benyttet skiseil og hunder, var ski og pulk alt jenta fra Sunnmøre hadde med seg. Cecilie har også krysset Grønland fem ganger, siste gang var hun i tillegg gravid!
Friluftsinteressen hennes våknet for alvor i tenårene. Fjellene stakk hull i himmelen og Cecilie ville stadig oftere på tur. Sammen med mestringsfølelsen og nysgjerrighet, kom drømmene. Om andre fjell og breer hun ønsket å bli kjent med.
– Jeg drømte ikke om å skrive verdenshistorie, men om å få oppleve. Være til stede, sier hun.
Turene mine trenger ikke være lange og krevende. De er uansett et sted å samle tankene, finne roen. Når jeg padler kajakk eller kano, går på topptur i Sunnmørsalpene, spaserer langs Jærstrendene, eller når jeg klatrer eller buldrer sammen med vennene mine, da trives jeg.
Hennes meritter som fjellklatrer og polfarer er helt klart uten sidestykke, og kjærligheten til naturen og turlivet er en av grunnpilarene i livet hennes. Til tross for store mengder glede, har hun også opplevd tragedie på tur. I 2008 mistet hun mannen sin, Rolf Bae, under en klatreekspedisjon på fjellet K2 ved grensen mellom Pakistan og Kina.
Cecilie er utdannet sykepleier og kommer opprinnelig fra Ålesund. Hun har studert friluftsliv ved Høgskulen i Volda og har flere år med erfaring som fjellfører i inn- og utland. Hun har også jobbet som brefører og breinstruktør. De siste årene har hun brukt mest mulig tid med sine to døtre, gitt ut bøker og vært programleder for flere tv-programmer.
Siden vinteren 2006 har jeg hatt turen til Nordpolen som det sterkeste og mest sammensatte turminnet. Aldri, hverken før eller siden har jeg følt meg mer tilstede som på polhavet. Under stjernehimmelen, i polarlyset sammen med Rolf og PH. Blant skruis og råker, sel og med isbjørnspor utenfor teltet. 50 dager på vei over en verden i konstant bevegelse med 3000 meter dypt hav under skiene.
Men nå kan jeg plutselig finne på å svare hverdagsturene. Kanskje til og med de som krever mest og gir mest mestring er de dagene motstanden har oppstått lenge før turen. Dagene der jeg har tatt en jentunge under hver arm, tatt springfart og klart å velte dette jentetriangelet over dørstokken og inn i Østmarka -de turene alle har vært enige om at pannekakene smaker best ute.
