Værfast i Tafjord
Flere historier

Lange skiturer i vinterfjellet kan være et eventyr. Det kan også være en krevende utfordring hvor man får bruk for uant kunnskap. Vi traff uværet i Tafjordfjella.      

 

‑ Dårlig vær?

Jenta på bensinstasjonen i Skjåk ser på meg med et oppgitt blikk. Et slikt du kan gi om du enten har nok erfaring i fjellet, eller bare slenger det på kjøpet med dobbel wiener i lompe. Sånn for å ha noe å si.

‑ Det er jo noe tull å klage på været før turen. Folk går jo bare i fjellet når det er fint vær for tiden. Det er jo bare å ta på skikkelige klær og vite hva du driver med...

Det har hun kanskje rett i, men vi får nå se tenker jeg. Værmeldingen inviterer ikke akkurat til telttur. Med store lavtrykk snurrende mot Vestlandet og retning Tafjordfjella i starten av februar, finnes det mer balsamerende turtanker. Området i Møre og Romsdal er kjent for sine lunefulle og raske værskifter.

Datoen er likevel satt og det blir tur etter forhold. Dagen i forveien var det risikovurdering per telefon. Tindevegleder Sverre Hjelmeland var positiv. Han mente det uansett vil bli god opplæring i friluftsliv og norsk vinter for turfølget.

 

‑ Vi vil komme til å gå veldig nære skredterreng. Vi vil trene på å gjøre det riktig og vi må finne rett terreng. Vi må finne trygg is. Kan vi ikke se, så må vi gå i fullstendig trygt terreng. Uten risiko. Vi må planlegge en seksdagerstur som vi kan gjøre om vi ikke kan se en meter foran oss. Har vi sikt, kan vi gå brattere og høyere. Derfor vil jeg gå i Tafjordfjella. Rundt Hjørundfjorden kan vi eksempelvis ikke gjøre det. Alt stopper opp med dårlig vær der. I Tafjord finnes det flere muligheter, sa han.

 

Så slengte han på sitt sedvanlige;


«Også e det no uansett kjekt å være på tur!»


Det skal vise seg.  

 

Uavhengig vær - Sverre Hjelmeland er en artig fyr og dyktig tindevegleder. Han vokste opp i Sunnfjord og stjal klatreutstyret til onkelen av en venn som 15-åring. Ante ikke hva han skulle gjøre med et tau, men klatret på Briksdalsbreen første turen. Overlevde merkelig nok, men fikk kraftig kjeft av Frode Briksdal som ledet Briksdal Glacier Guiding. Gråt til han fikk middag og jobbtilbud dagen etter.

Fikk holde orden på utstyr og gå bakerst i tauet. Fant ut at han ville bli fjellfører. Hørte om Nortind og søkte da han var 17 år. De lo ikke åpenlyst, men sa han var for uerfaren. Ble sykesøster i militæret før han kom inn på Norges Høgfjellsskole ledet av Nils Faarlund. Trodde han skulle bli verdens beste klatrer da han begynte, men endte opp med å løpe i ring rundt et bål. Er i dag lykkelig for at han gjorde det. To år senere ble han akseptert som aspirantguide i Nortind. I 2006 var han ferdig uteksaminert og jobber nå i Norgesguidene.

Kort fortalt.

Optimismen og motet stiger med noen solstråler som bryter skydekket i samme øyeblikk som Sverre og følge svinger inn på parkeringsplassen ved Billingen. Det nærmer seg allerede kveld og det bestemmes at vi skal finne et sted i furuskogen like ved. Et sted hvor vi kan telte og fyre bål bak en levegg av snøblokker og krokete buskelegger. For at alle skal bli kjent. 

Før vi blir det, har Sverre allerede rukket å vise apefakter med å klatre til topps av noen falne furuer for å spikke ned tørr tyri. Turen inn i fjellet blir studert på kartet, godt drikke konsumert og et siste respektabelt måltid fortært. Så introduserer fantefølget seg for hverandre i gløden av en pappkartong dårlig vin og et hav av bålrøyk, før natten trenger seg på.

 

Dagen etter begynner egentlig overraskende bra. Følelsen av å ha «sovet i peisen», med lukten av tyrirøyk, kamufleres fort med frisk bris. Solen skinner sporadisk over Breheimen og lyser opp Tafjordfjella. Foran oss danser Sverre rundt i en hver liten snøskavl han finner på vei opp bakkene mot Veltdalsvatnet.

‑ Alle skavler som kan løses ut, bør løses ut om det trygt. Slik danner vi oss et bilde av snøforholdene og hvordan vinden påvirker, sier han. 

For anledningen tester han også ut det han mener er fremtiden for fjellskiutstyr. Hjemmeskrudd på guidekontoret på Sunnmøre. Det består av lette bindinger og smale randoneski med stålkant.

‑ Kombinerer du denne typen skiutstyr med en støvel, som ikke finnes enda, men som kan minne om en støttet skøytestøvel, er man mye mer fleksibel for turvalg og stabil i terrenget, mener han.

Jeg ser poenget hans i det vi to andre har vagget oss opp de isete bakkene på smale fjellski og med tunge sekker. Når Strynefjellsveien forsvinner ut av syne, begynner det å snø gåsunger. Opplyst mot den sorte horisonten i nord, er det hele ganske så spektakulært.

 

Idyllen varer ikke alt for lenge.

 ‑ Det er på tide å finne teltplass. Vinden øker og vi må ha tid til å sette telt og finne vann i dagslyset, sier Sverre.

Vi har pakket et telt, en brenner, akkurat nok mat til seks dager i fjellet. Grammet ned og fordelt det ut for å kunne gå med sekk og ikke pulk. Noe vi skal være glade for senere på turen. Heller litt for lite, enn litt for mye. Nok ifølge guiden.

Vi har heller ikke mer enn vi trenger av rødsprit, så det kan være en fordel å finne rennende vann. Kart leses, en bekk og teltplass pekes ut, før ønskekvisten i form av en søkestang finnes frem. Den virker Sverres kyndige hender. Den to meter dype vanngropen graves ut på skift. Snart sitter vi i teltet med en hviskende brenner innenfor og skrikende natur utenfor.

 

Det er et av de lavtrykkene som tar med seg fuktig og sterk vind fra sør. Full storm. Vi har gravd ned sekkene rett ved teltet, de passer ikke i kuldegropen. Neste morgen har det ikke løyet en centimeter. Eneste endringen er at støvlene som ble plassert i forteltet, nå er fulle av fokksnø. En av stormklaffene ble ikke gravd tilstrekkelig ned. 

Vi bytter på den kalde turen ut og ned i brønnen for å hente mer vann til varming. Den originale planen var å gå inn til Veltdalshytta og så finne Fieldfare-hytta, som skal ligge rett i nærheten. Stedet som var tilhold for Kompani Linge siste året av krigen. Offiserene ble sluppet ned i Tafjordfjella for å ødelegge kommunikasjonene i blant annet Romsdal og Lesja.

‑ Det er fint å ha et slikt mål for turen, men inn dit vil jeg ikke satse på å gå nå. Med denne vindretningen vil vi ikke se oppbygde skavler og terrengfeller på vei inn. Vi ser knapt nok fem meter foran oss til tider. Vi trenger sikt. I det minste opp til dit skred kan løses ut - for å kunne vurdere utløpslengde og område, sier føreren.

Vi pakker sammen og vil prøve å komme oss i en hytte for å ri av uværet på en mer komfortabel måte. Ruteendringen blir gjort og vi setter kursen mot DNT-hytta Torsbu. Etter noen hundre meter, skjønner vi at det blir noen utfordrende kilometer på ski. For å kommunisere i all vinden, samler Sverre trioen så nær hverandre at den som ikke tok bryet med å pusse tennene på morgenen, ikke lenger har noen hemmelighet.

‑ I slikt vær vil det gå en rekke små og store skred i terrenget rundt oss. Over alt. Vinden fra sør transporterer snøen inn og dumper den i lesider. Når vinden er så sterk vil den danne et enormt spenn i snøen som bare står og venter på å bli utløst. Store flakskred blir utløst som overflateskred, og de kommer som regel med hele fjellsiden på en gang. De kan bli utløst av værendringer, temperatur, mer vind eller en skigåer. Det skal likevel ganske mye til, men når de først kommer, så kommer de stort, roper han før vi blir bedt om å lese kart og ta ut kompasskurs.

Etter noen meter med usikker plankegange og fokus på ikke å miste de andre av syne, henter ekspertisen oss inn.

‑ Finn deg alltid et punkt å orientere mot. Skap et bilde i hodet ditt på hva du leter etter. Mange bare går, stopper og så ser de på kartet for å finne ut hvor de er. Det er mye bedre å finne seg noe geografisk på kartet du leter deg frem til, før du ser på kartet på nytt og går mot neste mål. I hvite out er det viktig å vite hvor du er og sette en kurs, roper han.

De neste timene blir stabbing, før nedoverbakke. Ganske bratt.

- Kjør heller lange slake svinger enn å ploge. Om du ploger så sliter du deg ut. En god linje på fjellski er en der du kan se langt i terrenget og holde samme fart hele veien for å nå dit, sier Sverre.  

 

Det er ganske deilig i det linja ender opp på døra til Torsbu og vi tiner av oss i gangen. Det ligger faktisk to hytter på premissene. Den ene betraktelig nyere og husende toalettene. De to hyttene ligger 50 meter fra hverandre. Vi kan av og til skimte den ene fra den andre.

‑ Den eldste er koseligere, sier Sverre etter å ha sjekket begge. Med det legger han løpet for at vi må sette kompasskurs for å gå på do de tre neste dagene. Slikt blir det trening av. Radioen på hytta fungerer ikke og vi er langt fra mobilsignaler, men matlageret er rikholdig til å være midtvinters. Med magen full av pasta og lyden av uvær og blafrende ski på utsiden, kan vi ikke annet enn å nyte situasjonen og selskapet. «Å ha rikelig med god tid» er et av Sverres favorittuttrykk. Det har vi fått nå.

Praten går fra tyrefekting til jakt, hundeløp, reinsdyr og skarv. Som altså er ordet for «rype» i Lom. Vi får også vite hvorfor det er vanskeligere å finne veien ned fra et fjell i Norge enn på Hawaii om du blir sluppet av på toppen, og hvorfor fiskeres mest kjente plagg fikk navnet «sydvest». Og teoriopplæring på ferdsel i vinterfjellet. Naturligvis.

‑ Situasjoner i fjellet, som denne, kan jo faktisk være litt det jeg vil kalle «askeladdete». Jeg vet ikke det korrekte ordet på norsk, men på engelsk kalles det «Serendipity». Det vil si utilsiktet oppdagelse, en positiv overraskelse ved søken etter noe annet, sier Sverre.

Den første utilsiktede overraskelsen er det jeg som står for da jeg drar opp en halvliter whisky som ble vurdert å legge igjen under pakking av sekken, men likevel sneket med. Slik går en værfast dag litt fortere og historiene blir enda litt artigere.

 

Men alle flasker går tom en gang. Dessuten er Sverre tom for tobakk. Så når gruppelederen vurderer å røyke early grey rullet i dopapir på dag to i hytta, bestemmes det at vi må ut i skitværet og bygge iglo for å unngå brakkesyke.

‑ Jeg ender ofte opp med «snø-ringer», men det er utrolig kult når man får det til, sier Hjelmeland.

Vi bruker flere timer på å skjære blokker fra en skavl utenfor hytten, og etterhvert former en iglo seg. Sjefen gliser gjennom et skjegg av isbiter da et stearinlys tennes og domen lyses opp innvendig.

Den neste morgenen løyer det litt og vinden endrer retning. Enten er vi i stormens øye, ellers så er det på vei til å lette. Barometeret på klokkene viser stigende tall. Sekkene pakkes og vi finner en komfortabel vei mot øst.

‑ Det er litt easy come easy go med dette været. Plutselig vil det brekke opp når det kommer så fort som det gjorde, sier Sverre i det vi sklir over formidable sastrugi, vindformet snø, på et lite vann 1 400 meter over havet.

Vi holder oss unna regulerte vann og grunne partier på innsjøer der isen blir presset opp og er ustabil. Det er alt en del av opplæringen og det virker nesten som karen fra Sunnfjord har bestilt hele seansen i det vi kommer ut av et trangt juv.

‑Her heter det Døra, sier han etter å ha sett på kartet.

Det kunne like gjerne vært himmelporten. Fem minutter senere bryter skydekket opp og solstrålene skyter gjennom. Vi kom for langtur, men den ble kraftig avstumpet. Når fjellet igjen åpenbarer seg etter noen gode dager i snøføyke, er jeg tilbøyelig til å tro halve kongeriket ligger foran meg. Komplett sporløst av annet en moder jord. Alenefølelsen er monumental. Du må nesten være i dritværet for å oppleve denne magiske overgangen. Jeg ser på Sverre og vet hva han tenker. 

 

Askeladdete...